9. juni 2025 nyhet

Av Trude Borch, Akvaplan-niva

Norge har signert internasjonale avtaler og nylig vedtatt en havvernlov som henholdsvis forplikter og muliggjør en økning i marint vern i våre farvann. Slikt vern blir imidlertid ofte møtt med motstand. Vi skal her se på hva forskningen sier om hva som bør være på plass for å få forståelse, aksept og støtte for denne typen områdevern.

Hvordan få aksept for vern?

Den norske eksklusive økonomiske sonen utenfor territorialgrensen utgjør om lag 80 % av Norges havområder. Når Stortinget denne uken har vedtatt en lov som åpner for vern også utenfor 12 nautiske mil, så er vi ett steg nærmere å kunne opprettholde internasjonale forpliktelser etter Naturavtalen om vern av 30 % av våre havområder. Men så er det slik at det her, som på andre områder, skal mer til enn lovgivning for å komme i mål. Det er ofte flere utfordringer knyttet til innføring av verneområder, på land eller i sjø. Kunnskapshull, mangelfull kartlegging av vernekvaliteter, lite konkrete planer og verktøy for å måle effekten av vern samt interessekonflikter og lokal motstand mot foreslåtte verneområder. Her følger en gjennomgang av hva samfunnsforskningen har funnet ut med tanke på dette siste temaet, altså om hva som må til for å redusere konflikt og motstand i marine verneprosesser.

Et godt kunnskapsgrunnlag

Fundamentet for at ulike samfunnsgrupper skal kunne stille seg bak en naturvernprosess er at det finnes en god oversikt over biologisk mangfold, arter og levesteder i et aktuelt verneområde. En slik kunnskap bør være samlet inn med godkjente vitenskapelige metoder. Kunnskapen bør være tverrfaglig, lokalt forankret og systematisert av forskere. Det er viktig å vise hvordan et vern kan bidra til å opprettholde de naturkvalitetene som er identifisert i et område, samt å vise hvordan et vern kan bidra til at området i fremtiden kan levere økosystemtjenester som biologisk mangfold, rekreasjon eller annen type verdiskaping.

Tidlig og reell medvirkning

Punktet over om at også lokal kunnskap inkluderes i kunnskapsgrunnlaget i en verneprosess, er knyttet til et tema som er avgjørende for aksept, nemlig dette med tidlig og reel medvirkning i prosessen. Dette kan også strekke seg inn i selve kunnskapsinnhentingen hvor ulike interessegrupper inkluderes i både design av og selve gjennomføring av kunnskapsinnhentingen. Slike aktiviteter omtales ofte som "folkeforskning" og legges opp slik at ikke-forskere får instruksjoner fra erfarne forskere om hvordan de skal samle inn prøver eller data. Medvirkning er viktig, ikke bare i kunnskapsinnhentingen, men også beslutninger om innretning på vernet, planer for grad av vern, oppfølging av effekter av vernet og i revidering av verneplaner. Mangel på medvirkning kan resultere i motstand mot vernetiltak og i verste fall til boikott og manglende respekt for vernet.

Formidling – oversetting

I forskningsmiljøene så kommuniseres kunnskap om marine vernekvaliteter ved hjelp av fag-språk og det kan være vanskelig for oss som ikke er marinbiologer eller havforskere å forstå dette språket. En reel medvirkning som diskutert i forrige punkt, forutsetter selvsagt at den forskningsbaserte kunnskapen om et potensielt verneområde formidles i et språk som folk flest kan forstå. Dette kan være en interessant og givende, men også ofte en krevende oppgave. Naturen, på land, i fjæresteinene eller til havs, er preget av komplekse sammenhenger og det kan være vanskelig å formidle dette på en måte som gir mening til en som ikke er fagperson.

Organisasjon og finansiering

Alt det over, det være seg kunnskapsinnhenting, medvirkning og forskningsformidling, krever økonomiske ressurser og det krever at noen har ansvaret for at disse oppgavene ivaretas. Et verneområde må organiseres rundt ha en plan som sier noe om vernekvaliteter, hvilke aktiviteter som kan tillates og hvilke som må forbys for å ivareta disse kvalitetene. Det må også foreligge en plan for hvordan forbudene i et verneområde skal overvåkes, hvordan effekten av vernet skal måles samt redegjøres for hvordan vernet skal evalueres og verneplanen eventuelt revideres. Forskningen på verneprosesser viser at det er viktig med den typen oppfølgingen som en fast organisasjon kan representere. Det er videre klart at denne typen oppfølging, kunnskapsbygging og medvirkning er aktiviteter som ikke vil kunne skje på frivillig basis, men forutsetter at det allokeres økonomiske ressurser.

Interessekamp

Så er det slik at det, også i situasjoner hvor alt det som er nevnt over er på plass, vil være grupper som protesterer mot vern. Motstand mot vern kan være knyttet til at et område og en områdebruk har stor betydning historisk, kulturelt, emosjonelt og til rekreasjon eller det kan ha sin bakgrunn i at området har stor økonomisk betydning, eksempelvis for fiskeriaktører. Prosessen vil kompliseres ytterligere dersom et verneforslag gjelder for et område hvor det allerede eksisterer interessekonflikter. Det kan også være snakk om arealer hvor aktørene har en stilltiende overenskomst om positiv sameksistens, men hvor et vern kan bidra til å bringe konflikt til overflaten og resultere i høylytt verneprotest. I slike tilfeller vil det ofte være behov for bidrag fra personer med høyt utviklede diplomatiske ferdigheter, vi snakker ferdigheter på tipp-topp-nivå.

Artikkelen har tidligere vært publisert i Fiskeribladet.