11. februar 2022 nyhet

Av Trude Borch, Akvaplan-niva

I forbindelse med FN's Women in Science Day portretterer vi Eva Leu, seniorforsker ved Akvaplan-niva. Eva Leu, er en stjerne på den arktiske forskerhimmelen. For å oppnå sin status som internasjonalt renommert forsker har hun måttet flytte flere ganger mellom hjemlandet Tyskland og Norge. Hun har lært seg norsk språk og norsk kultur, hvordan man kler seg og ter seg på feltarbeid i arktiske strøk med avansert forskningsutstyr, hvordan håndtere feltlogistikk og laboratoriearbeid samt hvordan sjonglere en hverdag med to barn og en forskersamboer.

Veien til Norge og Svalbard

Det hele begynte i München med det som Eva omtaler som "en fantastisk biologilærerinne". Eva gikk på videregående skole og studerte plankton-dynamikk i en innsjø gjennom en hel sesong. Deretter ble det ytterligere biologi-studier i Konstanz ved Bodensjøen i Sør-Tyskland etterfulgt av et utvekslingsår i Tromsø ved Fiskerihøgskolen/UiT. Eva forteller:

Dette året i Tromsø skulle komme til å endre livet mitt for alltid. Jeg hadde aldri vært i Norge før, jeg snakket ikke norsk og jeg hadde en dårlig engelsk. Til tross for dette så besluttet jeg og kjæresten min at vi ville studere ett år ved verdens nordligste universitet. Vi måtte organiserte alt selv. Det akademiske miljøet i Tyskland hadde ingen kjennskap til Tromsø og syntes å være overrasket over at det fantes et universitet så langt nord.

Eva forteller at hun tok forskjellige kurs mens hun studerte i Tromsø i både ferskvanns-biologi og marinbiologi. Det var en bratt lærekurve siden all undervisning foregikk på norsk, samtidig som hun også måtte lære seg å skrive vitenskapelig engelsk. Men godt hjulpet av fantastiske lærere og kursassistenter gikk det veldig bra. Under hennes andre semester i Tromsø møtte hun på nok en betydningsfull lærer da hun valgte et kurs i marinbiologi ledet av Hans-Christan Eilertsen.

Eilertsen var en meget entusiastisk foreleser med smittsom begeistring for alt som var smått og grønt i havet. Mitt møte med ham, samt kurstoktet med FF Jan Mayen innom nordnorske fjorder for å studere planteplanktonets våroppblomstring, satt varige spor" forteller Eva. Som avslutning på utvekslingsåret dro hun til Svalbard på et seks ukers UNIS kurs i arktisk mikrobiologi. Eva forteller at hun syntes det hele var veldig gøy og eksotisk og at hun ved avreise fra Svalbard tenkte "hit kommer jeg nok aldri tilbake. Så feil kan man tro. Opp gjennom årene så har jeg vel vært på Svalbard over 30 ganger.

En ung Eva Leu i felt (til venstre), sammen med Slawek og Anette (Foto: Wojtek Moskal).

Drømmeprosjektet eller drømmelandet?

Etter UNIS-kurset dro Eva noe motvillig tilbake til Tyskland for et tre-årig hovedfags-studium ved Universitetet i Freiburg. Hun studerte detaljer rundt fotosyntesehemning av naturlige herbicider, men til tross for at hun lyktes i få publisert en mye sitert artikkel fra arbeidet, så ønsket hun seg et doktorgradsprosjekt med mer feltarbeid og større vekt på økologiske sammenhenger. I løpet av et par måneders praksis ved AWI i Bremerhaven utviklet hun sin drømme Ph.d.: en studie av makroalger i Antarktis, og hun sendte inn en søknad om et personlig stipend. Rett før hun skulle få svar på stipend-søknaden fant hun ut at det var lyst ut en Ph.d. stilling i Oslo hos Dag Hessen. Hun oppdaget utlysningen 24 timer før søknadsfristen gikk ut, men slengte likevel inn en søknad, som gikk inn! Også søknaden om personlig stipend fikk tilslag, og Eva fikk valgets kval. Til slutt seiret imidlertid drømmen om å dra tilbake til Norge over drømmeprosjektet, og hun pakket på nytt kofferten.

Doktorgraden var del av et samarbeidsprosjekt mellom UiO og Norsk Polarinstitutt (NP). Dag Hessen var hovedveileder og Stig Falk-Petersen (NP) bi-veileder. "Stig ble veldig viktig for meg. Han tilrettela for at jeg kunne bli opplært som lipid-ekspert i en internasjonalt anerkjent forskningsgruppe og han skaffet meg verdens best kvalifiserte feltassistenter til det som ble Ph.d. prosjektets ubestridte høydepunkt; to ganger seks ukers feltarbeid i Ny-Ålesund. Assistentene var Anette Wold (NP), Slawek Kwasniewski og Wojtek Moskal (IO PAN). Eva mimrer over det hun omtaler som helt utrolige feltopplevelser og at hun med dette for alvor ble bitt av Svalbard-basillen.

Eva, Stig og Anette i Longyearbyen, sept. 2004 (Foto: Bjørn Gulliksen). 

Stig Falk-Petersen forteller:

Eva kom inn i mitt forskerliv på starten av 2000-tallet. Hun fremsto som tøff i betydningen av at hun ikke var redd for å ta på seg utfordrende prosjekter i et barskt arktisk klima. I tillegg var hun smart og hadde svært god kunnskap om forskningsfronten. I perioden fra 2000 til 2006 hadde NP stor forskningsaktivitet i Kongsfjorden og vi studerte hele økosystemet fra planteplankton til fisk og fugler. Når Eva, Anette og Slawek jobbet sammen så visste vi at resultatene ville bli enestående. I perioden 2007 -2009 var Eva og Janne Søreide involvert i CLEOPATRA. Dette prosjektet samt forskning ved UNIS og UiT bidro til en stor forskningsaktivitet i Rijpfjorden. Jeg minnes at Eva og Janne ikke hadde anledning til å delta på den første forskningskampanjen til fjorden i 2007. Derfor ble Jørgen Berge (UiT) og jeg sendt ut som forskningsassistenter. Eva og Janne stolte nok ikke helt på oss for de utstyrte oss med "The Plan" med detaljerte instrukser som for eksempel: "Start på 0 på tommestokken ved måling av iskjernene", avslutter Stig med en latter. Han føyer til: "Eva og jeg har jobbet utrolig godt sammen og alltid med stor grad av entusiasme og godt humør.

Forsiden på "The Plan" i CLEOPATRA prosjektet.

Labben i Rijpfjorden. Prøvefiltrering med signalpistol (Foto: Jozef Wiktor).

To venninner i CLEOPATRA prosjektet

Omtrent samtidig med at Eva jobbet med doktorgraden sin ble ARCTOS nettverket grunnlagt og gjennom dette ble Eva kjent med nevnte Janne Søreide som skulle bli en nær venninne og sentral samarbeids-partner. Sammen med Janne og Jørgen Berge sendte Eva inn en søknad til NFR som bidro til post Doc-stillinger til begge forskerkvinnene.

Endelig kunne Janne og jeg jobbe på et felles prosjekt, og nok en gang så var det Stig som hadde bidratt gjennom å introdusere meg for Jørgen Berge. I CLEOPATRA gjennomførte vi noe av det mest spennende feltarbeid man kan tenke seg: en sesongstudiet i Rijpfjorden på Nordaustlandet på Svalbard. Jeg fikk delta i tre av de fire ekspedisjonene hvor vi ble flydd ut med helikopter fra Longyearbyen, og overlatt til oss selv i en nokså primitiv felt-camp i opptil to uker av gangen. CLEOPATRA var et eventyr, og en stor vitenskapelig suksess, avslutter Eva.

CLEOPATRA gjengen foran Bjørnehiet i Rijpfjorden. Eva i bakgrunnen. (Foto: Janne Søreide).

Akvaplan-niva og nye prosjekter

Når to forskerkarrierer skal kombineres så krever det sitt og etter CLEOPATRA prosjektet flyttet Eva tilbake til Tyskland fordi samboeren etter to år uten stilling i Tromsø fikk jobb i hjemlandet. Årene i Tyskland var utfordrende, og Eva tvilte tidvis om hun skulle klare å komme tilbake til et liv som forsker. Men kontaktene til "det akademiske Tromsø" bidro til at hun ikke falt helt utenfor. Etter fire år i Hamburg ble det heldigvis mulig for hele familien å flytte nok en gang nordover, da samboeren til Evas fikk seg jobb i Oslo. Kun noen måneder seinere ble Eva ansatt ved Akvaplan-niva. Tidligere direktør ved Akvaplan-niva Salve Dahle forteller:

I ARCTOS nettverket snakket vi mye sammen om at vi måtte få Eva med i vårt arbeid. Jeg avtalte med Jørgen Berge ved UiT at vi skulle spleise på et års ansettelse. Så skulle Eva i løpet av det året etablere nye prosjekt og arbeide seg inn i andre studier slik at hennes stilling ved Akvaplan-niva ble finansiert. Jeg spurte Eva om dette var greit, og fikk umiddelbart det klare svaret: "Jeg tar utfordringen".

Etter kort tid var Eva godt integrert i prosjektarbeid med kollegaene i ARCTOS, og store og renommerte NFR prosjekter som FAABulous og PEACE ble utviklet. FAABulous prosjektet samlet inn viktig informasjon om hvordan fremtidens algeoppblomstringer i en Arktis i rask endring vil se ut og samlet en stor internasjonal gruppe som samarbeidet om dette. Nå var Eva selv blitt PhD veileder, og da hennes første PhD student skulle disputere var det ingen andre enn før nevnte Hans Christian Eilertsen som ledet komiteen. I PEACE prosjektet returnerte Eva til sine vitenskapelige røtter i ferskvannsøkologi, og studerte sammen med Luca Nizzetto og andre kollegaer hvordan miljøgifter påvirker planteplankton.

FAABulous felt teamet på sjøisen i Van Mijenfjorden, april 2017. Eva foran. (Foto: Thomas Brown).

ARCTOS-nettverket som livbøye

På toktet med Arven etter Nansen prosjektet i 2021 deltok Eva som del av ARCTOS-nettverket og samlet inn data for å studere hva som styrer planteplanktonets fotosynteseaktivitet ved Polarfronten. I tillegg underviste hun studentene som deltok på toktet.

Polarfront toktet mai 2021, Arven etter Nansen og ARCTOS. Eva nummer tre fra venstre i bakerste rekke (Foto: Charlotte Stark/UiT).

ARCTOS har vært med meg gjennom hele karrieren. Nettverket har vært uvurderlig og til tider min livbøye. For meg er forskning en lagsport og det blir mest gøy og best kvalitet om man samarbeider med flinke kollegaer som har vidt forskjellig bakgrunn. Hun sier videre at hun ikke bare anser det pågående PolarFront prosjektet, ledet av Paul Renaud ved Akvaplan-niva, som et utrolig spennende vitenskapelig prosjekt, men også som en gylden anledning til å få jobbe tettere med mine gode ARCTOS-venner. Gjennom hele mitt yrkesaktive liv så har jeg slitt med at jeg, av ulike årsaker, ikke har kunnet være der ting skjer, og jeg har måttet kjempe for å kunne fortsette med forskning som jeg jo elsker. Men, på grunn av ARCTOS og Akvaplan-niva så har det vært mulig for meg å fortsatt være en 'del av gjengen'. Med klimaendringene står vi jo midt i store miljømessige omveltninger og gjennom dette fellesskapet får jeg bidra med kunnskap om hvor mye vi har å miste, om vi ikke tar grep, avslutter Eva.