Håndtering av spontan pneumotoraks i akuttmottaket ved St. Olavs hospital

Abstract

Bakgrunn: Spontan pneumotoraks er en hyppig tilstand blant visse pasientgrupper. I Norge finnes det ingen felles retningslinjer for håndtering av spontan pneumotoraks i akuttmottak. Det finnes imidlertid flere studier som har dannet grunnlag for internasjonale retningslinjer. Denne oppgaven undersøker hvordan pasienter med diagnosen spontan pneumotoraks håndteres i akuttmottaket ved St. Olavs hospital, og hvorvidt disse retningslinjene etterleves. Metode: Studien er en deskriptiv undersøkelse basert på retrospektive data fra pasienter som kom til akuttmottaket ved St. Olavs hospital med ICD 10-diagnosen J93, spontan pneumotoraks, mellom 1. november 2017 og 31. oktober 2022. Etter en ekskluderingsprosess ble data fra totalt 164 pasienter inkludert i studien. For å undersøke håndteringen av pasientene, ble et sett med variabler definert. Blant disse var logistiske, kliniske og diagnostiske variabler, samt variabler som beskriver hvilke tiltak som ble startet for behandling av tilstanden. Resultater: Flertallet av pasientene i studien var menn, og det var en overvekt av primær spontan pneumotoraks. Det var en signifikant forskjell mellom kjønn og type pneumotoraks, der primær spontan pneumotoraks var vanligst blant menn og sekundær var vanligst blant kvinner. Det var også en betydelig forskjell i alder mellom primær og sekundær spontan pneumotoraks, med en overvekt av primær type hos de yngste, og sekundær hos de eldste. De fleste pasientene fikk utført en røntgen toraks for diagnostikk, og et mindretall ble undersøkt med ultralyd eller CT. Flere av pasientene fikk ikke oksygenbehandling i tråd med retningslinjene, særlig blant de med primær pneumotoraks. Det var også diskrepans mellom retningslinjene og praksis når det gjaldt innleggelser.Konklusjon: Studien gir nyttig innsikt i hvordan håndteringen av pasienter med spontan pneumotoraks i akuttmottaket ved St. Olavs hospital kan forbedres. Kjønnsfordelingen viste seg å ha en signifikant sammenheng med type pneumotoraks, noe som kan ha kliniske konsekvenser. Her kan videre forskning være nyttig for å undersøke hvordan dette påvirker behandlingsvalg og prognose. Ettersom røntgen toraks er den vanligste bildediagnostiske metoden for diagnostikk av pneumotoraks, er ultralyd mindre utbredt. Studier viser gode resultater ved bruk av ultralyd, og mer erfaring vil være nyttig for å kunne utnytte denne metoden ytterligere. Resultatene viser at det er rom for bedring når det kommer til etterlevelse av retningslinjer for oksygenbehandling og innleggelse. Økt bevisstgjøring rundt dette kan blant annet bidra til et kortere og mer skånsomt behandlingsløp for pasienten.