21 November 2020 news
De fleste som ferdes langs fjæra og i båt på sjøen har fått med seg at kråkeboller de seneste vel 20 årene har hatt en regelrett matorgie, og har spist opp tareskog på store områder av havbunnen i Nord-Norge. Med tareskog følger mange andre arter, småfisk får beskyttelse fra storfisk, som selvfølgelig finner et flott matfat her, og det har naturligvis vært både forsket på og kartlagt, og det er fremsatt hypoteser både om hvorfor og hvor lenge denne beitingen vil pågå, og hvilken økologisk betydning det har.
Tang og tare i havet er såkalte makroalger, som er en gruppe planter som tar opp næring direkte fra vannet gjennom plantenes overflate. De har ikke et rotsystem som vi kjenner fra plantene på land. Tang og tare trenger lys, et hardt underlag å holde seg fast på, og næringsrikt vann. Flere av de store algearter kan, også i havet her nord, vokse med opp til ca. tre centimeter bladlengde pr dag, særlig om våren. Bare spør de som ikke har fått bunnsmurt båtene sine og ikke har benyttet dem på en stund (Bilde 1).
Bilde 1: Utilstrekkelig bunnsmøring har gitt mange båteiere bevis på algenes gode vekstegenskaper (Foto: Lars-Henrik Larsen, Akvaplan-niva).
I kystsonen er det ikke bare på land det er konkurranse om arealene. Algene i tareskogen er under press fra flere konkurrenter. Kråkebollene spiser opp taren, og når fjell og stein er rensket for planter, åpner det plass for at fastsittende dyr som rur eller blåskjell kan ekspandere og hindre gjenvekst av nye alger. Kråkebollene har naturlige fiender, og særlig steinbit spiser mye av dem. Men også strandkrabber og taskekrabber forsyner seg av den stikkende middagen.
Det er den såkalte grønne kråkebollen, eller drøbakskråkebollen, med det vitenskapelige navnet Strongylocentrotus droebachiensis, som har ansvaret for nedbeitingen i nord.
Kråkebollene har larver som utvikler seg fra egg gytt fritt i vannet, på samme måte som f.eks. torsken. Larvene spres med havstrømmen og slår seg ned på havbunnen når de er en til to måneder gamle. Når først den bittelille kråkebollen har landet på bunnen, er det ingen vei tilbake, og den må bli i det området den er (innen noen hundre meter fra nedslagsstedet). Derfor er det et enormt antall larver som aldri vokser opp, rett og slett fordi de ikke "landet" på et egnet levested. Det er likevel mange nok til at de har klart å spise opp tareskogen mange plasser.
For å kartlegge hvor raskt og hvor mye kråkeboller er i stand til å beite ned et sjøområde, ble det gjort et eksperiment i Sandnessundet i Tromsø. Her ble et område av sjøbunnen avgrenset av et finmasket nett, og en dykker rensket området innenfor nettet for kråkeboller gjentatte ganger i løpet av høsten/vinteren (Bilde 2).
Bilde 2: Forsøksområdet i Sandnessundet ble avstengt ved hjelp av finmasket netting, og en dykker fjernet alle kråkebollene på innsiden av nettet (Foto: Hartvig Christie, NIVA)
Når lyset i løpet av februar/mars kom tilbake etter vinteren, begynte en kraftig algevekst, både på nettingen og inne i det avgrensete området som var uten kråkeboller, mens det utenfor gjerdet ikke var algevekst av betydning (Bilde 3).
Bilde 3: Kråkebollemat i form av alger på- og innenfor nettingen (Foto: David Gonzales, Buendia photography)
Dette tiltrakk seg sultne kråkeboller (Bilde 4). Og i løpet av våren ble vekten av alger på nettet, samt kråkeboller som klatret opp og forsynte seg av buffeten, så tung at nettet sank til bunns (Bilde 4), og kråkebollene fikk fri tilgang og beitet ned hele forsøksarealet i løpet av noen få dager
Bilde 4 Forsøksområdet ble invadert og nedbeitet i løpet av noen få dager ut på sommeren (Foto: Pernilla Carlsson, NIVA.
Dette enkle bureksperimentet viste tydelig at hvis mengden kråkeboller minskes, så kommer tang og tare tilbake. Kanskje er løsningen for å få tareskogen tilbake rett og slett å fiske kråkeboller og selge dem dyrt til restauranter. I mylderet av fiender og allierte på havbunnen, bør vi kanskje nyttiggjøre oss at både taske-, strand- og kongekrabbe har appetitt på kråkeboller. Hvordan dette kan tenkes å slå ut i krabbekrigen er et tema for en fremtidig kronikk.
Av Lars-Henrik Larsen, Akvaplan-niva og Pernilla Carlsson, NIVA. (Tidligere publisert i Fiskeribladet).