– Vi har fått mye fin teknologi i fjernstyrte robotfartøy, men de kan ikke alt. De kan ikke skille mellom ulike partikler i havet, bare størrelse og mengde. De kan heller ikke forstå det de måler eller telle fugler, sel og hval, sier toktleder Rolf Gradinger.

Forskerne samler informasjon om levende organismer i havet, fra de små bakteriene helt opp til de største hvalene. Det polare vannet er kaldere, mindre salt og mindre næringsrikt enn det atlantiske vannet. For å finne nøyaktig hvor vannskillet går måler de saltinnhold, temperatur og dybde og næringsinnholdet i havet hele veien for å vite hvor i skillet de tar prøver fra. Forskerne bruker tradisjonelle metoder, som håv og trål sammen med ny bruk av teknologi for å hente inn mer informasjon fra større områder.

Fjernstyrte robotfartøy flyter rundt i Barentshavet og samler informasjon til forskerne

Forskerne bruker fjernstyrte robotfartøy for å undersøke havet på større områder. Robotene måler temperatur, saltet i vannet, dybde og tilgang til mat for dyrene i havet. I PolarFront bruker de såkalte seilbøyer og seaglidere. Seilbøyene er små båter med seil som drives av vindkraft og sol og gjør målinger i havoverflaten. Seagliderne går opp og ned i vannsøylen for å samle inn data til forskerne.

Seilbøyene seiler rundt i Barentshavet og samler data før de de skal seile hjem til Tromsø på egenhånd. Gliderne ble satt ut i havet når de kom til Barentshavet og skal plukkes opp på returen av toktet. En av gliderne har også en såkalt hydrofon. Den registrer lydene av hval. Da kan forskerne finne ut hvor mange hval som er i området rundt glideren og hvor langt unna de er. Gliderne måler også hvor mye plankton som er i havet og tar bilder der det er store plankton forekomster.

Frankensteins monster, kule verktøy og henting av vannprøver

Frankensteins monster en rigg som forskerne har puttet mange ulike instrumenter på. Den heiser de ned mot havbunnen. Instrumentene registrerer data hele veien ned til bunnen og opp igjen. Frankenstein bruker lasere for å registrere partikler i havet. Den tar en slags bilder og måler gjennomsiktigheten og størrelsen til det den går forbi. Da kan forskerne kjenne igjen noen av planktonet som blir målt. Ekkoloddene på Frankenstein bruker lydbølger for å måle hvor fisk og plankton som er i havet. Forskerne sammenligner data fra de forskjellige instrumentene. Til sammen får de oversikt over hvilke plankton og fisk som er i de ulike lagene av vannsøylen.

For å få opp vannprøver bruker forskerne en annen rigg. Den måler også saltmengde, temperatur, dybde og tetthet av næring og plankton. Den heises nesten til bunnen og samler vannprøver fra dybder ulike på tur opp. Da kan forskerne analysere prøvene og finne ut hvilke plankton som lever i de forskjellige lagene i vannsøylen.

Dyrekikking fra brua, tråling etter fisk og håvfangst av plankton

To på toktet forsker på dyrene på havoverflaten og i luften. Gjennom hele dagen står de på brua og kikker etter liv. De registrerer hvor mange de ser, hvor de har sett dem og når. De har sett 12 ulike fuglearter, for eksempel som lundefugl, alker, havhest, ismåke, polarlomvi og lomvi. De har også sett delfiner, niser, grønlandssel, vågehval, spekkhugger, finnhval og knølhval.

Flere av forskerne undersøker planktonlivet i Barentshavet. Noen forsker på dyreplankton og andre på planteplankton. De skal finne ut hvor mye plankton, hvilke typer det er og hvordan de har det i Barentshavet. For å undersøke det henter de opp vannprøver og fanger plankton med ulike håver som de studerer på labene ombord. Når de sammenligner prøvene med det instrumentene måler kan de si noe om hvor mye plankton som er i området.

Med å tråle finner forskerne ut hvilke fisker som lever i Barentshavet. Fisken lodde får de mest av. Lodde spiser dyreplankton. Og de er viktig mat for større fisk, fugler, sel og hval. Forskerne sorterer lodda på størrelse og sjekker magene for å finne ut hva de spiser og om det er nok mat til fisken i Barentshavet.

– Alle magene er tomme. Vi får håpe de finner mat snart, sier Maxime Geoffroy.

Han og kollegaene har skjært opp alle loddemagene for å se hva de har spist. Bare to har mat i magen. Lodda vil helst spise dyreplankton som hoppekreps og krill og det var det lite av her, forklarer Maxime Geoffroy.

Utfordringer med å jobbe på lab på et fartøy i bevegelse

Vannprøver, trålfangst og fangsten fra de ulike håvene undersøker forskerne ombord i labene. Alle instrumenter og kjemikalier forskerne trenger har de tatt med fra Tromsø. De har sikret fast utstyret for at de ikke skal ødelegges når båten treffer bølger eller is. Likevel kan det være en utfordring å jobbe på en lab som beveger seg. Farlige kjemikalier blir ekstra skumle. Og planktonet i vannprøvene blir vanskelig å se og fange under mikroskopet når vannprøven beveger seg. På datalaben styrer teknikerne instrumentene og forskerne analyserer signalene fra instrumentene.

Fartøyets mannskap er viktig for forskerne

Uten et godt samarbeid med mannskapet ombord fungerer ikke et forskningstokt. Kapteinen og styrmann kjører fartøyet og sørger for at alle er trygge om bord. Kapteinen er også den som bestemmer hva som er forsvarlig å gjøre. For eksempel hvor langt inn i isen båten kan gå. Matrosene opererer kraner, vinsjer og lettbåter så instrumentene senkes trygt ned i havet for å hente prøver og målinger til forskerne. Maskinistene vedlikeholder og passer på at alt fungerer som det skal på båten. For å sørge for at forskerne og mannskapet har energi til å jobbe døgnet rundt lager kokken og cateringbetjenten nydelig og næringsrik mat til alle ombord. Alle prosjekter som er avhengige av fartøy for å dra på tokt er prisgitte det trivelige mannskapet som holder dem trygge og hjelper dem med å samle inn data.