Kystmiljøet vårt påvirkes av en rekke menneskelige aktiviteter – fra oppdrett, fiskeri og skipsfart til industri, jordbruk og kloakkutslipp. Problemene som har oppstått i Oslofjorden viser tydelig konsekvensene av den samlede belastningen fra mange, uavhengige kilder. Tilstanden i Oslofjorden viser også at forvaltningen må være tidlig ute for å hindre omfattende og kanskje uopprettelig miljøskade. Forvaltningen har behov for kunnskap om hvordan hver enkelt aktivitet påvirker miljøet, samt kunnskap om hvordan flere påvirkninger samtidig medfører en samlet belastning. Miljøovervåking krever økonomiske ressurser, utstyr og kvalifisert personell.

Til tross for at norske myndigheter gjennomfører flere nasjonale program for miljøovervåking, så mangler det data om utbredelse og forekomst av mange marine arter. Videre er kunnskapen om artenes sårbarhet for ulike typer påvirkning ofte utilstrekkelig. Dette gjør det er krevende for miljøforvaltningen å behandle søknader om eksempelvis oppdrett eller utslipp fra gruvevirksomhet eller kloakk.

Dagens miljøforvaltning er i liten grad rigget for å regulere samlet belastning fra ulike kilder. Når flere ulike påvirkningskilder medfører en samlet effekt på arter eller deres leveområder, så sier det seg selv at det ikke er tilstrekkelig med en "sektor-for-sektor" tilnærming. Dette problemkomplekset har vært motivasjonen bak FHF-forskningsprosjektet, MetoMilo, som har testet ulike metoder for å forstå og håndtere samlet miljøpåvirkning i kystsonen.

Når mange påvirkninger virker samtidig

Et av verktøyene som ble testet i prosjektet var Cumulative Effect Assessment (CEA). CEA beregner den samlede belastningen fra flere kilder på ulike typer marine arter og naturtyper. Metoden bruker tre typer informasjon; hvor har vi menneskelig påvirkning (f.eks. kloakkutslipp), hvor finner vi ulike arter/naturtyper og hvor sårbare er de ulike artene/naturtypene for en type påvirkning, eksempelvis når dør en korall som følge av kloakkutslipp? Når denne informasjonen kombineres kan man lage kart som viser områder der det er stor samlet belastning.

Metodikken ble testet i tre ulike geografiske områder med antatt ulik tilgang på data. De geografiske områdene som ble valgt i MetoMilo er mindre enn i tidligere studier, hvor metoden eksempelvis er brukt for hele de danske farvann. Det er denne nedskaleringen som er mest nyskapende med Metomilo prosjektet; altså å undersøke om metodikken også kan brukes i en skala som er nærmere den som forvaltningen oftest må forholde seg til i kystspørsmål.

Resultatene av CEA analysene blir presentert i kart som viser den relative graden av "samlet belastning" i de tre testområdene. Dette gir et nytt perspektiv siden vi i stedet for å se på én påvirkning av gangen, får et bilde av hvor mange kilder til belastning som virker sammen.

Kartet viser intensitet og romlig variasjon i estimert samlet belastning av menneskelige aktiviteter og industrier i Jæren. Rød indikerer at områdene er utsatt for høyere samlet belastning og dermed økt risiko for negativ påvirkning, mens blå indikerer lavere samlet belastning og risiko (Kilde: Akvaplan-niva/NIVA)

Det vi ikke måler er det vanskelig å se

Konklusjonen fra uttesting av CEA-metoden er at den fungerer for å identifisere områder med høy samlet belastning, at den gir en pekepinn på hvilke kilder som bidrar til denne belastningen, og derfor råd om hvilken aktivitet som bør reguleres. CEA resultatene domineres imidlertid av storskala påvirkningsfaktorer, som fiskeri, mens lokale prosesser som effekten av kloakkutslipp i liten grad fanges opp i metoden pga. dagens datagrunnlag. Til tross for dette så kan metoden være nyttig som et grunnlag for dialog mellom ulike forurensere og forvaltningen.

"Fingeravtrykk" som kan brukes til kildesporing

Prosjektet jobbet også med å forsøke å identifisere mulige sporingsstoffer som kan knyttes til bestemte påvirkningskilder. Tanken er at sporingsstoffene, enkeltvis eller i kombinasjon, kan brukes som et «fingeravtrykk» for å identifisere spesifikke kilder til belastning.

Prosjektet startet med en gjennomgang av forskning for å identifisere aktuelle sporingsstoffer for oppdrett, kommunalt avløp, jordbruk, fiskeforedling og skipsfart. Etter dette ble det igangsatt et feltarbeid, hvor det, av ressursmessige årsaker, var et særlig fokus på en spesifikk kystaktivitet, nemlig fiskeoppdrett.

Det ble tatt sediment- prøver i tre områder med ulike miljøforhold og ulik type og grad av påvirkning. Prøvene ble så analysert for å sjekke om sporingsstoffer, som man vet finnes lokalt rundt oppdrettsanlegg, også kan brukes til å spore påvirkning over et større geografisk område. Resultatene var lovende da flere stoffer som ble påvist i området, som blant annet lusemidler og fettsyrer, kunne fungere som indikator på tilstedeværelse av utslipp fra oppdrett også utenfor anleggenes nærområder.

Ingen sporingsstoff fungerer for alt

Kysten vår har svært varierte naturgitte miljøforhold, og ulik grad av historisk påvirkning. Forskerne fant derfor ikke ett enkelt sporingsstoff som fungerer godt under alle forhold. I stedet ble konklusjonen at den mest lovende tilnærmingen er å bruke en kombinasjon av sporingsstoffer. Det ble derfor etablert et "bibliotek" av ulike sporingsstoffer som kan danne grunnlag for videre forskning. På sikt kan dette bli viktig også for andre påvirkningskilder enn oppdrett. Hvis man kan bygge opp tilsvarende bibliotek for kommunalt utslipp, utslipp fra skipsfart, industri og andre aktiviteter, så kan det bli mulig å få til en mer presis sporing av ulike kilder til påvirkning. Det vil gi et bedre grunnlag for å innføre målrettede tiltak.

Visuelle "fingeravtrykk"

Prosjektet undersøkte også en annen mulighet: Kan man identifisere "fingeravtrykk" fra ulike kilder ved å ta foto i vannsøylen? Her tok teamet i bruk den optiske sensoren UVP6 som tok tusenvis av høyoppløselige bilder av partikler og organismer i vannet. Bildene ble så analyseres og klassifiseres etter størrelse, form og partikkeltype ved hjelp av kunstig intelligens. Metoden ble testet på lokaliteter som er påvirket av kommunalt avløp, fiskeforedling eller oppdrett og forskerne fant tydelige forskjeller i både mengde og type partikler mellom lokalitetene.

Dette er et interessant fordi det viser at ulike aktiviteter kan etterlate ulike visuelle fingeravtrykk i vannmassene. Kanskje kan vi i fremtiden bruke slike fingeravtrykk til å skille mellom ulike typer utslipp – raskere, mer detaljert og med mindre behov for omfattende prøvetaking?

God kystforvaltning er også god beredskap

Med tanke på at data er en betydelig flaskehals i miljøforvaltning så vil alle metoder som kan effektiviserer datainnsamling og analyse være positive, også de som tar i bruk KI. Men, til tross for vår KI-optimisme så kan selvfølgelig ikke KI løse alt. En sentral konklusjon fra teamet bak MetoMilo prosjektet er at det er behov for en nasjonal styrking av program for kartlegging av marine arter og naturtyper. En videre satsing på Marine grunnkart i kystsonen ville være et sterkt bidrag her.

Slik miljøkartlegging koster, og i tider med grønn omstilling og økte forsvarsbudsjett så er det kamp om de nasjonale ressursene. Nå som beredskap står høyt på den politiske dagsorden, så er det likevel håp om at norske myndigheter også anser god kyst-forvaltning som en viktig del av vår totalberedskap. Det er tross alt slik at 90 % av alle nordmenn bor mindre enn 10 km fra kysten. Det er følgelig her, lokalt, vi må kunne aktivere og stole på våre ressurser når globale relasjoner og institusjoner settes under press.

Saken har også vært publisert i Fiskeribladet, 21.08.2026

Les mer om MetoMilo prosjektet som har vært ledet av Trine Dale, NIVA - Metodikk for vurdering av miljøpåvirkning fra havbruk sett i forhold til andre påvirkningskilder på områdenivå (MetoMilo) | NIVA

Kontakt prosjekleder Trine Dale: trine.dale@niva.no